En klokere, men mer krevende oppgradering.

Jeg sitter med kaffekoppen og leser gjennom nyheten om Claude Opus 4.6 fra Anthropic. Det er en slags blanding av begeistring og en liten kløe av uro. For det er ikke lenger bare snakk om å gjøre maskinen litt raskere, litt bedre til å gjette neste ord. Nå er det snakk om en KI som faktisk kan holde styr på enorme mengder tekst, planlegge flere steg på egenhånd – og, ifølge utviklerne, til og med oppdage sine egne feil. Det høres nesten ut som en slags digital lærling med egne ambisjoner.

Hva betyr det egentlig for oss som bare vil få ting gjort? For deg og meg, som kanskje ikke bryr oss så mye om hvilke benker den leder på, eller hvilke tverrfaglige tester den vinner. Det er likevel vanskelig å ikke bli litt imponert når de forklarer hvordan Opus 4.6 kan jobbe med én million tokens – altså holde oversikt over en hel bokhylle med tekst, uten å miste tråden. Tenk å kunne be en KI lete etter en liten detalj i en kontraktsbunke, og faktisk få et svar som gir mening.

Men det er ikke bare mer kraft. Det er også mer kontroll. Nå kan du faktisk bestemme hvor mye “tenking” modellen skal bruke på en oppgave, med en slags innsats-måler. Vil du ha raske, enkle svar, eller vil du at den skal grave dypere? Det er fristende å se på dette som en slags ny superkraft. Samtidig aner jeg et lite ansvar som følger med – for jo mer avansert verktøyet blir, jo mer må vi selv vurdere hvordan vi bruker det. Hvem får styre de nye agentteamene? Hvem bestemmer hvor lenge en prosess skal få jobbe i bakgrunnen? Det er ikke lenger bare plug-and-play, dette.

Og så er det denne lange konteksten – den tekniske bragden som kanskje betyr mest i praksis. For jurister, utviklere og alle som jobber med store informasjonsmengder, kan det være et skifte. Modellen skal kunne finne nåla i høystakken, ikke bare i teorien, men i faktiske dokumentbunker. Jeg undrer meg på hvor ofte det faktisk vil fungere så sømløst som de lover. Hvor mye tid sparer man, egentlig? Eller blir det bare enda en ny ting å måtte følge opp?

Anthropic har også skrudd på verktøykassa. Nå kan flere KI-agenter samarbeide om en oppgave, og modellen kan selv oppsummere og komprimere konteksten sin for å jobbe lenger uten å krasje. Det høres nesten ut som en slags digital arbeidsgruppe, der noen tar notater, andre løser oppgaver, og alle prøver å holde tråden. Jeg får assosiasjoner til gamle Power Rangers-episoder – alle med hver sine styrker, men avhengige av samarbeid for å lykkes.

Sikkerheten får sin plass, som alltid. Anthropic sier de har testet alt grundig, og at modellen ikke er lettere å lure enn før. De har lagt inn ekstra målinger for å fange opp potensielt skadelig oppførsel, og bruker faktisk KI-en til å forsvare mot cyberangrep – ikke bare til å finne svakheter. Det er betryggende, men også litt tankevekkende. For jo mer KI brukes til forsvar, jo mer avansert må den være for å holde tritt med dem som vil bruke teknologien til mindre heldige formål.

Prisen er den samme, sier de – og ingen annonser. Det er nesten overraskende i en tid der alt virker å bli dyrere og mer invaderende. Men det gjør det også tydelig at KI ikke lenger bare er et leketøy eller en kuriositet. Det er et verktøy som faktisk skal passe inn i arbeidsflyten, side om side med Excel og PowerPoint.

Til slutt sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar, egentlig. Blir vi mer effektive, eller bare mer avhengige av å tune og styre verktøyene våre? Hvem har egentlig kontrollen når KI-en kan tenke dypere enn vi rekker å følge med på? Og hvor går grensen for når “smart” blir for smart for sitt eget beste?

Kanskje er det på tide å teste selv. La KI-en få bryne seg på en ekte utfordring – en bunke gamle kontrakter, eller et virrvarr av kode som ingen har rørt på årevis. Se hvor mye den faktisk finner, og hvor den feiler. For det er først da vi virkelig får vite om denne oppgraderingen er så klok – eller så krevende – som den lover.