gpt‑5.2: et nytt gir for «ordentlig arbeid»
Det er noe nesten teatralsk over disse lanseringene. OpenAI slipper en ny modell, denne gangen GPT‑5.2, og forsøker å holde seg nøkterne – men likevel føles det som om de ruller ut et nytt kapittel i arbeidslivet, ikke bare en oppgradering av en chatbot. Det snakkes om «profesjonelt arbeid» og «langvarige agenter», som om det er en slags digital kollega du kan stole på over tid. Men hva betyr det egentlig, for folk som bruker teknologien til mer enn å småprate eller løse quiz?
Jeg blir alltid litt fascinert – og kanskje litt skeptisk – når produktivitetsgevinster presenteres som værmeldinger. «Den gjennomsnittlige ChatGPT Enterprise-brukeren sparer 40–60 minutter om dagen», sier de. Noen sparer mer enn ti timer i uka. Det høres nesten for godt ut til å være sant, men jeg kjenner meg igjen i det. Det er ikke de store, dramatiske oppgavene som spiser opp tiden. Det er alt det smått, alt det som surrer rundt. Men hvor havner egentlig den frigjorte tiden? Flere møter? Nye krav? Eller får vi faktisk puste litt mer?
Tre varianter, tre personligheter. Instant, Thinking, Pro. Det er litt som å velge hvilken kollega du trenger: den raske, den grundige, eller den som tar seg tid til å gjøre det ordentlig. Kanskje er det en slags erkjennelse av at «smart» ikke betyr én ting. Noen ganger trenger du bare et kjapt svar, andre ganger må du stå i problemet og la det modne. Det er en liten påminnelse om at effektivitet og ettertanke ikke alltid går hånd i hånd.
Tallene er der, selvfølgelig. GPT‑5.2 Thinking matcher eller slår bransjefolk på 44 yrker, visstnok. Og det gjør det elleve ganger raskere og til en brøkdel av kostnaden, sier OpenAI. Det er sånne setninger som får det til å kile litt i magen – på godt og vondt. For hvem skal egentlig kontrollere at det som produseres, faktisk er riktig? Og vil det å fjerne friksjon i arbeidsprosesser gjøre oss mer effektive, eller bare mindre oppmerksomme?
Det er her jeg begynner å lure på om vi flytter grenser uten å helt merke det. Når GPT‑5.2 ikke bare svarer, men faktisk gjør – setter sammen regneark, lager presentasjoner, håndterer hele kundeserviceprosesser – så skjer det noe nytt. Rutinearbeid kan forsvinne, men samtidig: når noe går fort og ser riktig ut, er det lett å la det gli forbi uten motstand. Små feil får større konsekvenser. Det er fortsatt vi som må dobbeltsjekke, minner OpenAI oss på. Det er nesten som en evig parentes: «Dette er utrolig kraftig. Men ikke stol på det.»
Og så er det dette med regneark og lysbilder. Hverdagsarbeidet som plutselig blir revolusjonert. Noen prosent bedre her, noen minutter spart der. Men det er jo nettopp i det hverdagslige at arbeidslivet skjer. Når det blir for lett å produsere, blir det kanskje også for lett å overse hva som faktisk ligger bak tallene. Tempoet øker, og det blir vanskeligere å stoppe opp og spørre: «Vent litt, hva bygger dette egentlig på?»
Sikkerhet, ja. Ingen orker å snakke om det, men alle må. OpenAI lover bedre håndtering av sensitive samtaler og mindre risiko for feil råd om psykisk helse. Det er bra, men vanskelig. For sikkerhet er ikke bare å si nei til det farlige, men også å tørre å hjelpe når det trengs – uten å bli moraliserende eller feig. Hvordan ser egentlig en ansvarlig AI ut, i praksis?
Til slutt: Er dette et sprang, eller bare en ny versjon? OpenAI sier at GPT‑5.2 «føles bedre å bruke i hverdagen». Kanskje er det det som er forskjellen nå. Ikke toppscorene, men at du faktisk tør å la modellen gjøre en ekte oppgave mens du henter kaffe. Og at du, kanskje, kommer tilbake og tenker: «Jøss, den gjorde det faktisk.» Men du sjekker likevel arbeidet. Det må vi kanskje aldri slutte med.