Det er noe nesten teatralsk over synet av Meta – tidligere kjent som Facebook, nå en slags digital supermakt med fingrene dypt nedi både reklame, maskinvare og kunstig intelligens – som annonserer at de skal betale for atomkraft. Ikke bare som en grønnvasket reklamekampanje, men som et langsiktig løfte: avtaler med Oklo, TerraPower og Vistra for å sikre «pålitelig, ren og firm» strøm til datasentrene og KI-satsingen. Ordene ruller lett over tungen. Gigawatt. Natrium. Aurora. Oppgraderinger. Men bak dem skjuler det seg et annet språk – politikk, industri, arbeidsplasser, sikkerhet. Og kanskje en erkjennelse: moderne KI er ikke bare kode og servere. Den er også strømregninger som aldri tar helg.
Hvorfor atomkraft nå?
Det korte svaret? Fordi batterier, vind og sol ikke alltid gir den jevne, forutsigbare strømmen som trengs når du skal mate superdatamaskiner som aldri sover. KI-modeller trenes døgnet rundt, og Meta lover at prosjektene skal gi opptil 6,6 GW ren energi innen 2035. TerraPower snakker om natriumreaktorer med innebygd lagring, Oklo om små, fleksible reaktorer, og Vistra om oppgraderinger av gamle anlegg i Ohio og Pennsylvania. Det er pragmatisk. Men også litt unnvikende. For hvem tar egentlig regningen for risikoen – og hvem får gevinsten? Meta sier de betaler hele strømregningen selv. Greit nok. Men strøm er ikke bare en vare. Det er politikk. Det er makt.
Jobber og leverandørkjeder
Meta lover tusenvis av byggejobber og hundrevis av faste stillinger. For mange lokalsamfunn betyr det skoler, skatteinntekter og kontrakter til lokale firmaer. Men slike prosjekter forandrer også landskapet – både økonomisk og fysisk. Når TerraPower sier at natriumreaktorene kan levere gigawatt om ti år, betyr det også at leverandørkjeder må bygges, reguleringer må passeres, og investorer må overbevises. Metas investering gir forutsigbarhet, og det kan senke risikoen for de som bygger. Men det er også en ny dynamikk: private penger styrer hva som blir realisert.
KI-infrastrukturens appetitt
Det er kanskje lett å glemme hvor fysisk KI har blitt. Det er ikke bare eteriske beregninger i skyen. Det er strøm, kjøling, kabler, ansatte – og, ja, valg av energikilde. Meta nevner Prometheus-superklyngen i Ohio. Når én aktør binder seg til så mye strøm, påvirker det hele regionen. Det gir forutsigbarhet, men kan også låse inn teknologivalg for tiår fremover. Hvilke konsekvenser får det for lokale strømpriser, for små bedrifter, for husholdninger?
Etiske og demokratiske spørsmål
Det er mange spørsmål som ikke får raske svar. Hvor åpne er egentlig disse avtalene? Hvem får innsyn? Hvilke garantier finnes for sikkerhet, avfallshåndtering og hva som skjer når anleggene en dag skal stenges? Hvordan balanserer vi behovet for rask KI-utvikling mot langsiktige samfunnsinteresser? Meta sier dette styrker amerikansk KI-lederskap. Kanskje. Men det gir også én privat aktør enorm innflytelse over energiforsyningen i kritiske områder. Er det problematisk? Det er i hvert fall verdt å spørre om.
Muligheter og risiko i samme rom
Det er klart det finnes muligheter her. Nye reaktorer kan gi stabil, lavkarbon strøm – og hjelpe nettet å balansere mer variabel fornybar energi. For steder som er avhengige av jevn kapasitet, kan det være en løsning. Men investeringer i atomkraft betyr også at mindre penger går til andre løsninger. Reguleringer, leverandørkjeder og lokalpolitikk kan gjøre eller knekke slike prosjekter. Alt avhenger av hvordan det faktisk gjennomføres – ikke bare av visjonene på PowerPoint.
En slags slutt, uten å lukke døra
Jeg blir sittende igjen med flere spørsmål enn svar. Dette er kanskje et typisk 2020-talls-øyeblikk: teknologioptimisme møter realpolitikk. En digital gigant kjøper fysisk energi for å holde liv i sine digitale drømmer. Det er lovende, skremmende, nødvendig og kontroversielt på én gang. Kanskje vi trenger slike private initiativer for å få fart på ny energi. Eller kanskje det er her vi må passe ekstra godt på at fellesskapets interesser ikke blir borte i støyen fra serverhallene.
Hva betyr det egentlig for oss – i hverdagen? Kanskje ikke så mye i dag, men etter hvert vil infrastrukturen bak den digitale fremtiden bli like jordnær og kompleks som alt annet vi bygger. Og den krever mer enn glitrende pressemeldinger: den krever politikk, tilsyn, lokal involvering – og tid. Mye tid.