En liten pause før neste varsel.

Det er rart hvordan kroppen sier ifra før hodet helt skjønner det. Plutselig sitter jeg der, midt i en e-posttråd som aldri tar slutt, eller med et nytt varsel som blinker på skjermen. Ikke noe dramatisk. Mer som et vennlig nikk fra ryggraden: «Du, nå har det gått litt fort igjen.» Jeg har lest at det kalles informasjonsvelting, teknologitretthet, eller på fagspråket – KI fatigue. Men ordene er egentlig bare mer støy. De prøver å fange følelsen av at alt går fortere enn det burde, at sinnet løper mens kroppen helst vil sitte og drikke kaffe i fred.

Hvordan kom vi hit?

Det er ikke så vanskelig å svare på, egentlig. Teknologien lover oss alltid mer: mer effektivitet, mer innsikt, flere muligheter. Men med hver oppdatering og hver nye modell følger en ny bølge av krav. Det er alltid noe som må sjekkes, sorteres, svares på. Og så sitter vi der, med fingrene på mobilen før frokost, konsentrasjonen som glipper på den femte nettleserfanen, og en vag følelse av å være sliten – ikke av noe spesielt, bare av alt på én gang.

Det er ikke bare hodet som blir slitent. Kroppen merker det også. Stive skuldre, overflatisk pust, en slags indre uro. Jeg lurer noen ganger på om det er vi som har blitt svakere, eller om systemet bare har blitt mer masete.

Teknologiens løfter, menneskets grenser

Jeg liker jo teknologi. Jeg gleder meg over nye funksjoner, og jeg har latt meg imponere av hvor mye KI kan gjøre. Men for hver ting som blir enklere, dukker det opp noe annet å holde styr på. Mer data, flere oppdateringer, flere integrasjoner. Det føles litt som å skyve en snøskavl foran seg – man merker ikke hvor tungt det er før man stopper opp.

Hva gjør man, da? Jeg har ikke noen fasit. Men jeg har funnet ut at små pauser hjelper. Ikke sånne pauser som skal optimalisere noe, men pauser fordi jeg trenger det. Å lese en tekst ferdig uten å hoppe til sammendraget. Å skrive noe uten å rette det med én gang. Det føles nesten som å jukse – å velge langsomhet i en verden som alltid vil ha mer fart.

Er det bare mitt ansvar?

Det er lett å tenke at alt handler om selvdisiplin. Men hvor mye av dette styres egentlig av oss selv? Mange av systemene vi bruker, er jo laget for å fange oppmerksomheten vår. Pushvarsler, endeløse feeds, apper som aldri slutter å mase. Når alt er designet for å holde oss pålogget, blir det å ta en pause nesten som å gjøre opprør. Kanskje vi trenger nye regler, eller nye vaner – ikke bare for oss selv, men sammen. At det skal være greit å ikke svare med én gang. At det er lov å logge av.

Hva er det egentlig vi kjenner på?

Er det bare trøtthet? Eller ligger det noe annet bak? Litt uro, kanskje. En følelse av at oppmerksomheten vår aldri får feste. Og så kommer KI, og lover å hjelpe oss med å sortere alt. Noen ganger gjør den det. Andre ganger blir det bare enda en strøm av ting å følge med på. Kan en maskin egentlig forstå behovet for stillhet? Eller er den bare programmert til å gi oss mer å gjøre?

Små, uperfekte løsninger

Jeg har ikke tenkt å belære noen. Men jeg har begynt å være strengere med hvilke varsler som får slippe gjennom. Jeg prøver å ta ansvar for min egen oppmerksomhet, selv om det ikke alltid går. Og jeg minner meg selv på at konsentrasjon er noe jeg må ta vare på – ikke noe som er der hele tiden, uansett hvor mye jeg ønsker det.

Og så, til slutt, dette: Kanskje det viktigste er å være nysgjerrig, men ikke besatt. Å utforske hva teknologien kan gjøre for oss, uten å la den bestemme alt. Å be om verktøy som gir rom for ettertanke og ro, ikke bare mer støy. Kan teknologi lære å respektere pauser? Kanskje. Men det krever at vi spør: Hva slags liv vil vi egentlig ha?

Så jeg demper varselet. Lar tankene få puste litt. Det føles ikke som en stor seier, men det er ekte. Og i en tid der alt roper om tempo, kan det å velge langsomhet være det mest radikale vi gjør.