En verden som tegnes mens du går

Det er noe nesten barnslig fascinerende med tanken på at verden foran deg ikke er ferdig, men blir til mens du beveger deg. Jeg leste nylig om Project Genie – et slags eksperiment fra Google, hvor du bokstavelig talt får en verden som tegnes foran føttene dine, i sanntid. Ikke bare et nytt filter, ikke bare flere effekter – men en motor som bygger miljøet etter hvert som du utforsker det. Litt magi, litt uro. Alt etter dagsformen.

Før du får prøve

Det er noen hindringer. Du må ha et Google KI Ultra-abonnement, bo i USA, og være over 18. Dette er fortsatt lukket – et slags laboratorium for de spesielt interesserte. Ikke noe du bare kan laste ned fra Play Store og sette i gang med over morgenkaffen.

Hva er egentlig Project Genie?

Bak kulissene kjører det som kalles Genie 3. En verdensmodell, sier de. Den prøver å forstå fysikk, hvordan ting henger sammen, hvordan du påvirker omgivelsene og hvordan omgivelsene svarer. Med på laget er Nano Banana Pro (ja, navnet er reelt nok) og Gemini – deler som lar deg justere og forhåndsvise verden før du dykker inn.

Du kan skrive inn tekst eller laste opp bilder for å bygge miljøet ditt. Skape en karakter, velge perspektiv – førsteperson eller tredjeperson. Så kan du gå, fly eller kjøre gjennom et sted som aldri har eksistert før, og som ikke finnes før du går dit. Det er ikke en ferdig 3D-verden, men en slags evig improvisasjon.

Det som føles nytt

Det er denne følelsen av kontinuitet og forandring. Veien foran deg er ikke fast, men flytende. Du kan tegne en skisse av verden – world sketching – og justere før du går inn. Du kan utforske andres verdener, remikse dem, eller bare trykke på et tilfeldig-ikon for å få noe nytt. Når du har utforsket ferdig, kan du laste ned en video av reisen din. Litt som å lagre et drømmesyn.

Teknisk – og etisk – fotnote

Genie 3 er fortsatt et forskningsprosjekt. Google sier selv at noen av de store løftene fra tidligere ikke er med i denne prototypen. Det er ting som ikke fungerer, ting som mangler. Slik må det kanskje være – det å bygge slike systemer er like mye en øvelse i å feile som å lykkes.

Men så lurer jeg: Hva skjer når en modell kan simulere hva som helst, i sanntid? Hvem passer på innholdet? Hvordan hindrer man misbruk? Hva med personvernet, eller opplevelser i virtuelle scener som kan være sårbare eller sensitive? Google nevner ansvar, men det er lett å si. Vanskeligere å gjøre.

Hvor kan dette føre?

Roboter, animasjon, historiske rekonstruksjoner, spill, filmproduksjon – eller bare bisarre, morsomme lekeplasser du ikke visste du savnet. Jeg blir nysgjerrig på hva kunstnere og lærere kan få til. Samtidig: hvordan er det å miste oversikten i en verden som aldri er helt den samme to ganger? Hvordan holder vi på kontrollen uten å drepe det spontane?

Project Genie er et glimt av mulighetene med verdensmodeller. Imponerende, ja. Men også full av spørsmål. Kanskje er det nettopp det som gjør det spennende. Kanskje er det det som gjør det litt skummelt også.